English below

Alma Schindler Mahler – hvem var hun? Var hun muse, venn, elskerinne, kone og kjæreste til noen av Europas viktigste kunstnere på begynnelsen av 1900-tallet? Eller var hun kunstner og komponist, men kom ikke til orde fordi hun var kvinne?

Kun 17 sanger er bevart av komposjoner fra Alma Mahlers hånd. De er vakre, pasjonerte, emosjonelle og lever i sin tidsånd med et tonespråk som kan minne om tidlig Schönberg, Berg og Webern. Hun giftet seg med Gustav Mahler, som ikke ønsket at hun komponere. Men før den tid, hadde hun fått sitt første kyss av Gustav Klimt, og deretter tatt komposisjonsundervisning med – og blitt forelsket i – komponisten Alexander Zemlinsky. Hun var en kvinne kanskje større enn sin tid og hun var pasjonert. Og det må ha vært vanskelig for henne at Gustav Mahler mente at det holdt med én komponist i familien… Etter Gustav Mahlers død i 1911 gikk ikke Alma tilbake til komponistgjerningen, men fortsatte å beundre og inspirere store (mannlige) kunstnere: Walter Gropius, Oskar Kokoschka og Franz Werfel. Og hun var nær venn av Bruno Walter, Sigmund Freud, Alban Berg, Hanns Eisler og Arnold Schönberg – det ble vekslet over 200 brev mellom Arnold og Alma.

På årets avslutningskonsert forteller vi historien om Alma Mahler. Vi framfører noen av hennes fabelaktige sanger og videre musikk av komponister hun hadde et nært forhold til. Til slutt ærer vi Alma Mahler med Schönbergs Verklärte Nacht, som med sin uendelig vakre kjærlighetshistorie og store pasjon kanskje kan minne oss litt om Alma Mahler – dette enormt lidenskapelige vesen….

Program

Alexander von Zemlinsky (1871-1942):
Fra Lieder, op. 10:

Ehetanzlied

Selige Stunde

—

Alma Mahler (1879-1964):
Sieben Lieder:

Die stille Stadt

Laue Sommernacht

Licht in der Nacht

Waldseligkeit

In meines Vaters Garten

Bei dir ist es traut

Erntelied

Ich wandle unter Blumen

Erich Wolfgang Korngold (1897-1957):
Parafrase over Die tote Stadt

— pause —

Gustav Mahler (1860-1911):

Fra Rückertlieder:
Ich bin der Welt abhanden gekommen

Arnold Schönberg (1874-1951):
Verklärte Nacht, op. 4